Fornuften min sier at ting går bra, men min dramaqueen klarer å gjøre det så levende at jeg (nesten) tror på henne hver gang.
De verste situasjonene er når jeg føler meg fanget,som for eksempel fergeturer, lange bilkøer, mye folk i en butikk med lang handlekø da er min indre dramaqueen i sitt ess ja.
Jeg får hjertebank, svetter, vondt i magen og det ender med at jeg må på do, altså virkelig må på do. Og det er jo også en skrekk min indre dramaqueen er god til å spille på, tenk om jeg ikke kommer meg på do i tide?
Da er det best å være hjemme å holde på med håndarbeid for der er ikke min indre dramaqueen med noen skrekkbilder, da er jeg rolig og koser meg i mitt eget selskap sammen med hundene mine.
Jeg jobber med å sy vesker, lage strikkedesign, så dagene er fylt med gode og positive gjøremål som min indre dramaqueen ikke er i, og det er godt. Nettbutikken min finner du her hvis du vil se hva jeg lager: Monikamdesign.no
Til tross for at min indre dramaqueen jobber utrettelig med å stresse meg opp, så kommer jeg meg ut altså. Jeg går turer med hundene mine hver dag, og jeg drar jo på butikken hvis det noe jeg må kjøpe. Jeg er ikke helt innestengt, men livet er begrenset, det er best å være hjemme, tryggest det.
Jeg kom i overgangsalderen tidlig i 40 årene, så nå som jeg er 56 år, ser jeg meg egentlig ganske ferdig med den.
MEN, sånn er det ikke, jeg begynte å få hetetokter, og det har jeg ikke hatt i det hele tatt under overgangsalderen, så turen til legen ble kjapt fikset. Jeg var sikker på at det var noe alvorlig galt.
Men, neida, det er overgangalder bølge 2. Jeg ble ganske overrasket over det, for det har jeg aldri hørt om før. Har du?
Under hetetoktene ble det så varmt å strikke i perioder mens jeg jobbet med diamantdråpegenseren, at jeg måtte ta lange pauser. Det hjalp ikke på hetetoktene at jeg strikket i tykt ullgarn som varmet i tillegg.
Diamantdråpegenseren er mitt nyeste strikkedesign. Det er en genser strikket ovenfra og ned. Jeg har strikket genseren i 2 utgaver, en med tynn Peer Gynt og vanlig Peer gynt.
Dette er den tykke utgaven av genseren. Jeg har brukt 3 grønnfarger og bunnfarge gråbeige. Modell er datterskatten min Elisabeth.
Den blå genseren er strikket i tynn Peer Gynt, her har jeg brukt kun 2 farger. Begge er strikket ovenfra og ned.
Det har tatt tid å strikke disse genserne, mye pga av hetetoktene, men jeg ble da til slutt ferdig.
Jeg er veldig fornøyd med hvordan de ble. Mye mønster, men veldig gøy å strikke.
Har du også lyst til å strikke en slik genser så finner du mønsteret her: monikamdesign.no
Det er oppskrift til begge gensere i mønsteret, så kan du velge om du vil strikke tynn eller tykk ullgenser.
Tilbake til hetetoktene, så har de begynt å gi seg heldigvis. Veldig slitsom når kroppen plutselig bli overopphetet uten grunn. Om natta, på med dyna, av med dyna. På dagtid, tynn genser, liten jakke utenpå som er av og på hele tiden.
20, 30 og noen av 40 årene mine brukte jeg på å oppdra barna mine, gjøre det som foreldre gjør. Det er en tid jeg minnes med stor kjærlighet, og jeg føler meg heldig som fikk ha fine år med barna mine, og vi har fremdeles fine stunder og gjør ting sammen, men nå er de voksne med egne familier❤️og er opptatt med sitt de også.
Nå er det min tur, min tid, og jeg synes det er godt med den friheten til å bruke tiden min på meg og mine drømmer.
Designerdrømmen jobber jeg med hver dag, både syr og strikker.
Jeg har til og med mitt eget firma, tenk det.
Det drømte jeg om da jeg var yngre, nå er det virkelig. Jeg syr vesker på bestilling, jeg designer strikkeplagg og hekler/ designer kosedyr🧵
Nå har jeg fått tid til å realisere meg selv og mine drømmer.
Tiden er utrolig verdifull, så jeg nyter den så godt jeg kan😊
Det håper jeg du også gjør. Har du drømmer som du ønsker å realisere men tiden strekker ikke til akkurat nå, ikke slutt å drømme for det, for plutselig en dag får du tid til drømmen din.
På torsdag dro vi (mannen min, meg og hundene våre) til Savalen for å få litt fri fra hverdagslivets travle dager.
Det var så deilig å komme seg bort litt og nyte livet i fantastisk natur.
På fredag gikk vi lang tur, ca 8 km, hundene var med de også.
Heldig med været var vi og, sola skinte hele tiden.
Jeg strikker inni bilen mens mannen min kjører, det hjelper mot angst og indre stress.
Jeg koser meg også med strikkingen når vi tar pauser på tur.
På lørdagen satte vi snuten hjemover. Vi kjørte innom Røros en tur, spiste på bakeriet før vi tok fatt på siste etappe til Fosen.
Jeg trengte virkelig disse dagene for jeg jobber så hardt med det lille firmaet mitt, strikker, syr, lager mønster, svarer på mailer osv.
Det er gøy, men det krever mye jobbing å få til noe, og jeg ønsker jo å få til det jeg har drømt om nesten hele livet.
Nå er jeg klar for nye dager på syrommet, og jeg har en ny kofte som vokser inni hodet, ser den for meg, både mønster og hvilket garn jeg skal bruke.
Det er mye på gang som jeg gleder meg til å ta fatt på i ukene som kommer.
Jepp, der har du meg, en introvert person med angst og post traumatisk stress som prøver å henge med i verden.
Det skulle man ikke tro om deg er det mange som sier, for det vises ikke utenpå. Nei det gjør kanskje ikke det, men inne meg er det kaos, fullstendig kaos. Det føles som om jeg skal hoppe i fallskjerm hver eneste gang jeg er mer sosial enn mitt introverte vesen takler.
Jeg prøver å få til noe her i verden, realiserer meg selv som det så fint heter.
Og drømmen min den har jeg jobbet med siden 2016, eller egentlig hele livet. Den begynner å bli til noe, men skal det bli mer må jeg nok være mer sosial ja. Og det skremmer faktisk vettet av meg.
Kanskje jeg skal fortelle hva jeg fyller tiden min med, jeg glemte det et lite øyeblikk her nå 😊
Altså, da jeg var ung drømte jeg om å holde på med håndarbeid hele tiden, strikking, hekling og søm.
Men det ble ikke slik, livet kom i form av barn, jobbing, ektemann, skilsmisse, vanskelig tider og et sammenbrudd.
Sammenbruddet var forferdelig og jeg endte opp hos en utrolig flink traume psykolog som hjalp meg på bena. Jeg ble ufør, og jeg kunne endelig ta meg tid til å samle meg. En dag om gangen. Jeg har brukt mange år på å reparere min psykiske helse så godt det lar seg gjøre.
Håndarbeidet har vært med meg hele livet, men nå begynte jeg så smått på drømmen min, nemlig å designe egne strikkeplagg.
2016 designet jeg sommerkoften 2016 og den kom i bladet Familien, året etter var den i Norsk Ukeblad og året etter der var den i Hjemmet.
sommerkoften 2016
Siden da har det blitt mange kofte i bladet familien. Jeg har til og med vært i et svensk strikkeblad som heter Sticat og sånt.
Ja, så langt så går jo alt bra, jeg har til og med designet en egne prosjektvesker som jeg syr på bestilling.
Alt fungerer greit så lenge jeg kan sitte hjemme å bare holde på med mitt. Jeg deler på instagram og facebook, men jeg skjønner at hvis jeg skal komme lengre så må jeg ut blant folk, og det er skummelt for meg. Da må jeg ha på meg fallskjermen og prøve å hoppe. 1,2,3 hopp, nei, jeg klarer ikke…
Jeg har så dårlig erfaring med mennesker, jeg stoler ikke på noen andre enn meg selv, mannen min og barna mine.
Så hvordan skal jeg komme videre da? Ja, det jeg lurer virkelig på. Jeg jobber hver dag, strikker og syr. Jeg deler på instagram og facebook, jeg prøver å være ekstrovert på sosiale plattformer. Jeg deler litt om meg selv, det er skummelt, men jeg vil jo at folk skal se hva jeg holder på med, og kanskje bestille en veske eller kjøpe et strikkemønster av meg, det er jo drømmen min.
Det hadde vært skikkelig gøy å få være med på godmorgen Norge på tv 2, få vist fram det jeg designer, kofter gensere, vesker og sekker.
Men det er nok uoppnåelig på mange måter det. Jeg synes det er skummelt selv om det er en drøm, og det er jo ikke sikkert at jeg er interessant for godmorgen Norge heller da 😉
Ja, det er drømmen min, nå ut til folk med det jeg lager. Jeg legger så mye sjel i hver ting jeg produserer, at jeg på den måten deler jeg faktisk en bit av meg selv hver gang jeg legger ut et nytt produkt jeg har designet.
Jeg må vise frem mitt siste koftedesign, det er Ovidakofta. Den er strikket i finull og tumi fra Rauma garn.
Da jeg var ca 9-10 år flyttet vi tilbake til Uthaug et lite fiskevær i Trøndelag.
Vi flyttet hjem til bestemor og bestefar mens vi ventet på å få vårt eget hjem.
Havna på Uthaug
Sånn veldig kort oppsummert så var det var ikke akkurat så veldig lykkelig barndom, men noen gode minner har jeg da.
Det var fint å bo ved sjøen, jeg var stadig vekk i fjæra og hentet krabber, og det var så gøy.
Vi lekte under bryggene, badet på stormoloen, friheten var stor den gangen.
Ingen voksne var med, hadde det vært i dag hadde nok hele Uthaug blitt meldt til barnevernet for å sette det på spissen.
Her ser vi Nes.
Men vi klarte oss, vi lekte i fjæra, klatret i bruddet, og vi hadde respekt for sjøen, og selv om ikke foreldre var med, var det bestandig voksne ute.
I dag er ikke Uthaug helt det samme. Huset til bestemor og bestefar er revet, mange hus er revet,
til og med fjæra der jeg hentet krabber er også borte.
Jeg synes det er trist at et helt samfunn blir revet pga av industri og flystøy.
Den delen av Uthaug som er revet ligger i rød støysone, så de som bodde der ble betalt ut,
og nå rives alt ned.
En hel historie rives ned.
Akkurat her var huset til bestemor og bestefar.
Selv om det er i overkant med dårlige minner om barndommen synes jeg det er trist å se at huset til bestemor og bestefar er borte på den måten.
Bestemor og bestefar var snille, men bestefar var alkoholiker og det satte sitt preg på barndommen mens vi bodde hos de.
Bestemor var klippen min gjennom hele barndommen, det var henne jeg søkte til, og det var hun som trøstet meg når ting var vanskelig hjemme hos min mor.
De jobbet så hardt for huset sitt, og det var ikke så enkelt for de bestandig heller,
men nå er det borte, hele nabolaget er borte, en hel historie er borte.
Guldteigbrygga
Gulteigbrygga er en liten historie i seg selv, den står ved stormoloen på Uthaug.
Da jeg jobbet på Ørland Kysthotell var jeg med mange ganger og serverte hotellgjester/grupper fiskesuppe på brygga. Da fikk de høre historien om brygga og russere som satt fanget der.
Spennende og interessant historie som ikke må gå i glemmeboka.
LITT OM BRYGGA: Brygga ble bygd i 1938 av Oscar Guldteig og ble frem til annen verdenskrig brukt som base for fiskerier og til salting av sild. Tyskerne rekvirerte brygga under den andre verdenskrig, og i tidsrommet oktober 1941 til april 1942, ble den brukt som fangeleir for 195 russere. 60 av dem omkom her i denne tiden. Russerne som kom til Uthaug var av de aller første som kom til Norge, og deres historie ble presentert for tidligere president i Russland, Boris Jeltsin, da han besøkte brygga i 2004. Etter krigen ble de normale aktiviteter gjenopptatt, og på 1980-tallet ble også brygga brukt som lager.
På vei utover moloen, nydelig solnedgang og lys.
Vi måtte vel ofre noe for å få bli den nye kampflyplassen, det handler om arbeidsplasser, og uten flyplassen her på Ørlandet hadde nok situasjonen blitt verre, jeg skjønner det.
MEN, likevel jeg synes det er så trist.
Det er også de som må flytte fra gårdene sine pga av flystøy, gårder som har vært i familier i generasjoner, de gårdene blir også revet.
Både bøndene og vanlige huseiere som må flytte, får penger, de blir utbetalt, og vipps så er man ferdig med de, men penger er ikke alt, penger kan ikke fikse tilhørighet og røtter.
Selv bor jeg 6 km unna Uthaug, og jeg ser og HØRER flyene ta av hver dag, hører at de kommer tilbake også ja. Det er støy, masse støy, men det var det med F-16 flyene også synes jeg. Noen ganger så er sånn at man ikke hører hva man selv tenker, og er du midt i en samtale er det bare å vente til flystøyen har gitt seg, så det er mye støy.
Men, vi lever med det, vi, utrolig hva man blir vant til også.
Forsvarsbygg var på befaring hjemme hos oss også, hele nabolaget faktisk. Forsvarsbygg kom fram til at vi skulle få byttet et par vinduer og en altandør, som skulle gjøre støyen mindre inni huset. Vi takket nei vi, så ikke helt poenget med det. Hvis du bytter kun det ene vinduet i karnappen og ikke det andre, da er det bare tull i mine øyne. Vinduene står ved siden av hverandre og det er like mye støy foran begge vinduene.
Men på fine sommerkvelder, drar vi til Uthaug, går kveldstur på stormolon, for Uthaug har verdens vakreste solnedgang, det er jeg sikker på.
Det er så vakkert å stå ytterst på moloen og se på solnedgangen, se utover sjøen, høre på måkene, kjenne duften av tjære og sjø, det er gode barndomsminner det.
Amiche har vært med mange ganger, så hun er godt kjent på moloen.
Hundene er med, masse spennende lukter og lyder på moloen.
Amiche har vært med mange ganger, så hun er godt kjent på moloen.
Heman helt ytterst på moloen.
Koselig å sitte på benken ytterst på moloen og se utover sjøen, alle båtene som ligger i havna,
en gang var det et travelt lite fiskevær.
I nasjonal verneplan for fyrstasjoner omtales Kjeungskjær som en meget særpreget fyrstasjon. Anlegget vurderes til å ha stor miljøbetydning for Uthaug havn rett innenfor fyret. Fyrstasjonen ble fredet i 2000.
Det var litt om kveldstur, barndom, nåtid, flystøy og riving av et lite samfunn. Livet må jo gå videre jeg skjønner det, utvikling skjer, og man må jo henge med. Jeg har mange ganger tenkt at jeg er glad for at bestemor og bestefar slapp å oppleve nedrivingen av Uthaug, men likevel så tror jeg de vet det, enda så rart det høres ut. Jeg drømte en natt at jeg og bestefar satt på grusveien nedenfor huset ,og han sa at han viste at huset var borte og at det var greit nå. Rar drøm som føltes veldig virkelig.
Jeg får nesten ikke gjort noe for tiden, jeg ligger bare i hengekøya og koser meg.
Det bare så deilig og avslappende, og det er noe jeg virkelig hadde behov for.
For jeg er en mester i å stresse, selv om jeg prøver veldig å ikke stresse.
Nå har jeg post traumatisk stress og angst, det er en del av livet mitt, og jeg har lært meg å leve med det, selv om det gir meg noen begrensninger.
Det er til tider veldig slitsomt, så det å finne gode avslapningsmetoder er viktig for meg.
Jeg stresser til og med noen ganger med håndarbeidet mitt, legger alt for mye press på meg selv.
Det gjorde jeg så til de grader i en periode at jeg gikk på en skikkelig smell. Da måtte jeg rett og slett ta pause fra alt. Så når jeg begynner å stresse nå, så må jeg bare ta meg i det, legge meg i hengekøya og slappe av.
Hengekøyen ble kjøpt på Bohus. Jeg skal lage en liten koselig oase der, med blomster og diverse planter i krukker, et lite bord, litt lys osv, jeg må bare ta en tur på gartneriet en dag.
Jeg synes det er viktig og støtte blomsterbutikker og gartnerier.
Personlig synes jeg at de selger alt for mye blomster og planter på for eksempel Rema, så støtt småbedrifter hvis du kan 🙂 det var dagens oppfordring fra meg.
Jeg jobber fremdeles med sokkene, og dette er sokk nr 2.
Hælen på disse sokkene strikker jeg med german short row.
Enkel hæl å strikke, og den sitter også godt på foten.
Oppskrift på sokkene kommer snart jeg er ferdig med de, i løpet av uka her tenker jeg.
Deilig og avslappende, jeg og Herman sovnet i hengekøya en dag, og det var bare så deilig.
Amiche vil ikke oppi, så hun ligger ved siden av eller under.
Sønnen i huset måtte også prøve hengekøya:)
Til og med mannen min syntes det var deilig å ligge der.
Måtte få med et bilde av Amiche i hengekøya også selv om hun ikke vil oppi.
Amiche er godt vant til å gå turer hver dag, men Herman, han er jo bare liten enda, så 3 km er litt langt for han.
Han må bærer vi litt, men det er bare koselig.
Akkurat passelig turvær i dag.
Det er ikke så enkelt å være liten og komme seg over alle steinene.
Amiche er godt vant til turer, stor stas det,
og hun vet at go`bitene er i lomma mi.
Stig har fri i dag, så han også ble med på tur:)
Venter på go`bit 🙂
Og for oss tobeinte venter det go`bit når vi kommer hjem.
Kake og kaffe er aldri feil etter en koselig tur.
Kaken bakte jeg i går, det er en sukkerfri kake, og den er helt enkel.
Egentlig så liker jeg best å bake kake fra bunnen, men i går jukset jeg litt da.
Jeg kjøpte ferdig kakeblandig på Sunkost….
Og sjokolademousse, 2 pakker.
Det skal være melk i sjokolademoussen, men jeg bruker å blande væskeblandingen med 1 del vann og 1 del laktosefri kremfløte.
Da blir den ekstra god, og dette er faktisk favoritten til yngste sønn vår.
Til bursdagen hans bruker jeg å lage rullekake med sjokolademousse inni, sukkerfri den også.
Kaken er jo ganske enkel, lager den som forklart på pakken, avkjøler og deler bunnen i to.
Viktig å dynke kaken godt.
Denne gangen dynket jeg med vann, funker bra det å.
Sjokolademoussen og kremen til kaken, lagde jeg mens kaken sto i ovnen,
og når kaken er ferdig avkjølt er det bare å fylle på med sjokolademousse.
Kremen har jeg laget av laktosefri kremfløte og sukkerfri vaniljekesam som jeg pisker godt sammen til en passe stiv krem, smaker til med litt sukrinmelis.
Fordeler kremen den over kaken og pynter med sukkerfritt gotteri.
Da er det bare å nyte 🙂
Personlig synes jeg at kaken er best når den har fått stått en stund.
Og da er det endelig tid for litt håndarbeid.
Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke lage flere koftedesign med masse mønster,
men det varte ikke lenge gitt, for nå er jeg sannelig i gang igjen.
Men denne gangen tar jeg det med ro, jeg stresser ikke med strikkingen slik jeg har hatt en tendens til å gjøre før.
Jeg har det ikke travelt med å bli ferdig, så nå koser jeg meg med strikkingen,
og det går sakte men sikkert fremover.
Koften er strikket høyere bak, med teknikken german short rows.
German short row strikkes frem og tilbake, så valgte jeg å ikke strikke mønster der,
For oss som bor på flate Ørlandet er det godt å få brukt kroppen og gå i ulendt og oppover terreng.
Stig, Amiche og Herman. Viktig med godbiter på tur.
Både vi og hundene storkoser oss, og vi tar oss god tid, nyter vakker natur,
klukking fra små bekker og fuglelyder.
Det er ikke bestandig Amiche vil være med på bildet
Turen er ca 2,7 km en vei, men for oss som er vant til flat vei føles det mye lenger.
Kanskje jeg burde gå oftere, men det er ikke så enkelt med småtassene våre.
Trappa er en del av veien opp til Grønnvatnet. Den siste delen av veien opp er klatring i steinrøys, som ikke er rasfarlig.
Begge hundene må bæres opp trappa, for det er langt mellom trinnene for dem.
Litt grått, kaldt og en del vind på Grønnvatnet i dag, men likevel så utrolig vakkert.
Det er deilig å sette seg ned i gapahauken etter turen oppover. Da er det fram med kaffen og kjeks, og bare nyte livet og utsikten.
Amiche vil ha noe godt hun også.
Koser oss på Grønnvatnet.
Herman var sliten etter turen oppover selv om vi bar han mesteparten av veien opp. På turen ned fikk han sitte i sekken, inntullet i skjerfet mitt.
Turen ned er super for å trene balanse, den blir jo dårligere med årene.
Jeg gjør yoga hver dag så balansen er ganske god,
men likevel aldri feil å få litt ekstra balansetrening.
De er så fine disse gamle treskiltene, jeg håper de aldri blir fjernet.
Amiche har korte bein hun også, så hun ble sliten og måtte bæres et godt stykke ned.
Nytt strikkeprosjekt
Jeg har også begynt med en kofte som er strikket ovenfra og ned.
Den strikkes i finull fra Rauma garn på pinner nr 3.
Jeg liker små mønsterrapporter godt så det har jeg laget til denne koften også.
Jeg strikker når jeg har tid, jeg har sluttet å stresse med håndarbeidet mitt slik jeg gjorde en periode. Stress gjorde at jeg mistet gløden og kreativiteten, men nå er jeg på plass igjen, og det føles godt.
Ja, sånn har min søndag vært så langt. Nå er det middag som står for tur, og i dag skal vi ha kveite med sandefjorsmør, poteter og grønnsaker, det blir godt det.
