Da jeg var 7 år

Sitter her på sykehuset sammen med mannen min, og minste sønnen min på 13 år som har operert foten sin.

Sønnen min sover, han er ferdig med operasjonen, og alt gikk bra.

Vi skal være her på sykehuset nesten en uke,og det får meg til å tenke på da jeg var 7 år og lå på sykehuset i Oslo. Jeg husker alt som om det var i går.

Jeg hadde alvorlig hjertefeil og skulle operers, uheldigvis så ble jeg forkjølet, og de måtte vente med operasjonen, men jeg fikk ikke reise hjem, måtte være på sykehuset. Det tok sannelig hele sommeren før jeg ble frisk fra forkjølelsen.

Det var veldig traumatisk for mine foreldre fikk ikke lov til å være der, slik jeg og min mann er sammen med sønnen vår på sykehuset.

Jeg var 7 år og alene.

Foreldrene fikk låne en leilighet i Oslo så de kom å besøkte meg, men det ble ikke det samme. Jeg husker jeg var redd, og det sitter nok i meg for minnene blir veldig sterke her jeg sitter nå på sykehuset sammen med sønnen min.

Jeg er så glad for at vi foreldre får være her sammen med han. Han slipper å våkne alene, ligge på rommet alene, vi er der hele tiden.

Han føler seg trygg, og det er godt for oss foreldre også.

Jeg har med mitt beroligende hjelpemiddel, håndarbeidet mitt, og det går unna her jeg sitter å strikker og tenker tilbake, jeg er veldig glad for at det ikke er slik i dag som det var da jeg var barn.

Nå et det et sjal jeg har på pinnene, det tror jeg blir ferdig de dagene vi skal være her på sykehuset.

Det var tanker fra sykehuset.

Monika