Da jeg var ca 9-10 år flyttet vi tilbake til Uthaug et lite fiskevær i Trøndelag.
Vi flyttet hjem til bestemor og bestefar mens vi ventet på å få vårt eget hjem.
Havna på Uthaug
Sånn veldig kort oppsummert så var det var ikke akkurat så veldig lykkelig barndom, men noen gode minner har jeg da.
Det var fint å bo ved sjøen, jeg var stadig vekk i fjæra og hentet krabber, og det var så gøy.
Vi lekte under bryggene, badet på stormoloen, friheten var stor den gangen.
Ingen voksne var med, hadde det vært i dag hadde nok hele Uthaug blitt meldt til barnevernet for å sette det på spissen.
Her ser vi Nes.
Men vi klarte oss, vi lekte i fjæra, klatret i bruddet, og vi hadde respekt for sjøen, og selv om ikke foreldre var med, var det bestandig voksne ute.
I dag er ikke Uthaug helt det samme. Huset til bestemor og bestefar er revet, mange hus er revet,
til og med fjæra der jeg hentet krabber er også borte.
Jeg synes det er trist at et helt samfunn blir revet pga av industri og flystøy.
Den delen av Uthaug som er revet ligger i rød støysone, så de som bodde der ble betalt ut,
og nå rives alt ned.
En hel historie rives ned.
Akkurat her var huset til bestemor og bestefar.
Selv om det er i overkant med dårlige minner om barndommen synes jeg det er trist å se at huset til bestemor og bestefar er borte på den måten.
Bestemor og bestefar var snille, men bestefar var alkoholiker og det satte sitt preg på barndommen mens vi bodde hos de.
Bestemor var klippen min gjennom hele barndommen, det var henne jeg søkte til, og det var hun som trøstet meg når ting var vanskelig hjemme hos min mor.
De jobbet så hardt for huset sitt, og det var ikke så enkelt for de bestandig heller,
men nå er det borte, hele nabolaget er borte, en hel historie er borte.
Guldteigbrygga
Gulteigbrygga er en liten historie i seg selv, den står ved stormoloen på Uthaug.
Da jeg jobbet på Ørland Kysthotell var jeg med mange ganger og serverte hotellgjester/grupper fiskesuppe på brygga. Da fikk de høre historien om brygga og russere som satt fanget der.
Spennende og interessant historie som ikke må gå i glemmeboka.
LITT OM BRYGGA: Brygga ble bygd i 1938 av Oscar Guldteig og ble frem til annen verdenskrig brukt som base for fiskerier og til salting av sild. Tyskerne rekvirerte brygga under den andre verdenskrig, og i tidsrommet oktober 1941 til april 1942, ble den brukt som fangeleir for 195 russere. 60 av dem omkom her i denne tiden. Russerne som kom til Uthaug var av de aller første som kom til Norge, og deres historie ble presentert for tidligere president i Russland, Boris Jeltsin, da han besøkte brygga i 2004. Etter krigen ble de normale aktiviteter gjenopptatt, og på 1980-tallet ble også brygga brukt som lager.
På vei utover moloen, nydelig solnedgang og lys.
Vi måtte vel ofre noe for å få bli den nye kampflyplassen, det handler om arbeidsplasser, og uten flyplassen her på Ørlandet hadde nok situasjonen blitt verre, jeg skjønner det.
MEN, likevel jeg synes det er så trist.
Det er også de som må flytte fra gårdene sine pga av flystøy, gårder som har vært i familier i generasjoner, de gårdene blir også revet.
Både bøndene og vanlige huseiere som må flytte, får penger, de blir utbetalt, og vipps så er man ferdig med de, men penger er ikke alt, penger kan ikke fikse tilhørighet og røtter.
Selv bor jeg 6 km unna Uthaug, og jeg ser og HØRER flyene ta av hver dag, hører at de kommer tilbake også ja. Det er støy, masse støy, men det var det med F-16 flyene også synes jeg. Noen ganger så er sånn at man ikke hører hva man selv tenker, og er du midt i en samtale er det bare å vente til flystøyen har gitt seg, så det er mye støy.
Men, vi lever med det, vi, utrolig hva man blir vant til også.
Forsvarsbygg var på befaring hjemme hos oss også, hele nabolaget faktisk. Forsvarsbygg kom fram til at vi skulle få byttet et par vinduer og en altandør, som skulle gjøre støyen mindre inni huset. Vi takket nei vi, så ikke helt poenget med det. Hvis du bytter kun det ene vinduet i karnappen og ikke det andre, da er det bare tull i mine øyne. Vinduene står ved siden av hverandre og det er like mye støy foran begge vinduene.
Men på fine sommerkvelder, drar vi til Uthaug, går kveldstur på stormolon, for Uthaug har verdens vakreste solnedgang, det er jeg sikker på.
Det er så vakkert å stå ytterst på moloen og se på solnedgangen, se utover sjøen, høre på måkene, kjenne duften av tjære og sjø, det er gode barndomsminner det.
Amiche har vært med mange ganger, så hun er godt kjent på moloen.
Hundene er med, masse spennende lukter og lyder på moloen.
Amiche har vært med mange ganger, så hun er godt kjent på moloen.
Heman helt ytterst på moloen.
Koselig å sitte på benken ytterst på moloen og se utover sjøen, alle båtene som ligger i havna,
en gang var det et travelt lite fiskevær.
I nasjonal verneplan for fyrstasjoner omtales Kjeungskjær som en meget særpreget fyrstasjon. Anlegget vurderes til å ha stor miljøbetydning for Uthaug havn rett innenfor fyret. Fyrstasjonen ble fredet i 2000.
Det var litt om kveldstur, barndom, nåtid, flystøy og riving av et lite samfunn. Livet må jo gå videre jeg skjønner det, utvikling skjer, og man må jo henge med. Jeg har mange ganger tenkt at jeg er glad for at bestemor og bestefar slapp å oppleve nedrivingen av Uthaug, men likevel så tror jeg de vet det, enda så rart det høres ut. Jeg drømte en natt at jeg og bestefar satt på grusveien nedenfor huset ,og han sa at han viste at huset var borte og at det var greit nå. Rar drøm som føltes veldig virkelig.
Da er jeg der igjen da, ikke fornøyd med strikkingen eller rettere sagt mønsteret på koften.
Skulderpartiet er jeg kjempefornøyd med, så det skal jeg ikke rekke opp,
men mønsterdelen på koften det skal jeg rekke opp.
Som regel når lager et nytt mønster prøvestrikker jeg det litt for å se hvordan det blir,
men det gjorde jeg ikke denne gangen nei, det straffet seg det,
så uansett så lønner det seg å strikke en prøvelappe.
Jeg har strikket ganske langt også, og det er fordi jeg har vært i tvil,
for det er ganske mye arbeid i den biten som er strikket,
mye tett mønster med 3 farger.
Det blir mønsterstrikk på det nye mønsteret jeg skal lage også,
for jeg synes det er kjedelig å strikke bare glattstrikk uten at det skjer noe i strikkingen.
Skulderpartiet på denne koften er strikket med german short rows,
og det partiet skal jeg ikke rekke opp.
Det er strikket frem og tilbake og økt på skuldrene til jeg fikk ønsket maskeantall.
Koften blir lengre bak, det blir en fin passform for nakke og hals.
Nå når jeg skal rekke opp så er det viktig for meg å ikke miste noen
masker på den delen jeg ikke skal rekke opp,
så da tar jeg å fisker opp maskene med en strikkepinne på den omgangen jeg vil rekke opp til.
På denne måten slipper jeg å rekke opp for langt, og jeg mister ingen masker.
Når jeg plukker opp maskene på denne måten bruker jeg som regel en tynnere pinne,
det gjorde jeg ikke denne gangen, men det gikk bra det.
Sånn, da er jeg ferdig med å rekke opp, og det ble da noen nøster ja 🙂
Nå er det å sette seg ned og lage et nytt mønster som jeg forhåpentligvis blir mer fornøyd med.
Det er mye arbeid å begynne på nytt, men er jeg ikke fornøyd med arbeidet mitt så kommer jeg ingen vei likevel, og da er beste løsning (for meg i allefall) å begynne på nytt.
Da jeg var ung og skulle velge yrke, hadde jeg så lyst til å gå tegning, form og farge som det het den gangen, og etterpå gå på sømlinja. Det var drømmen min det, jeg syntes de som gikk på søm var så flinke og kreative, og jeg også ønsket å bruke kreativiteten min på den måten.
De brukte å ha moteoppvisning på slutten av året, de viste fram sine vakre kreasjoner som de hadde sydd i løpet av skoleåret. Jeg var så imponert, dette ville jeg også ja 🙂
Men, sånn ble det ikke, fordi jeg er ikke noe flink til å tegne så jeg turte ikke å søke, jeg endte opp på grunnkurs kokk i stedet. Kreativt yrke det også, men ikke det jeg virkelig ville.
Så nå i voksen alder er jeg selvlært syer, og jeg lager egne veskemønster.
Og det er så fantastisk gøy å endelig få realisert drømmen om å sy egne ting.
Ja, jeg har sydd meg sommerkjoler også, og det er faktisk ikke så vanskelig, jeg måtte bare tørre å prøve.
Men det er det å sy vesker som ligger mitt hjerte nærmest når det gjelder sying. Dette er mitt siste veskedesign, en skikkelig oversiktlig og romslig veske.
Den kan jo også brukes som vanlig veske også.
Når jeg kaller det for prosjektveske så tenker jeg på forskjellige hobbyer og håndarbeid, ikke bare strikking. Vesken passer til både brodering, tegning, hekling og strikking selvfølgelig mm.
Jeg har planer om å sy meg en slik veske som jeg kan ha som vanlig veske også.
Jeg liker også å sy på litt ekstra detaljer som pynter vesken.
Litt blonde på kanten av lommen pynter litt ekstra opp inni vesken.
Den har også en hempe inni som man kan henge fast nøkler på, eller bruke til maskemarkører.
På glidelåsen er det festet en emaljeblomst som matcher vesken godt.
Denne vesken har også fått et lite bildepanel på ytterlommen.
Jeg må bare tilså, jeg elsker stoffpaneler, og jeg har en liten samling som kan bruke på veskene.
Jeg er stadig på utkikk etter nye spesielle paneler som jeg kan bruke på vesker og punger som jeg syr.
Jeg får nesten ikke gjort noe for tiden, jeg ligger bare i hengekøya og koser meg.
Det bare så deilig og avslappende, og det er noe jeg virkelig hadde behov for.
For jeg er en mester i å stresse, selv om jeg prøver veldig å ikke stresse.
Nå har jeg post traumatisk stress og angst, det er en del av livet mitt, og jeg har lært meg å leve med det, selv om det gir meg noen begrensninger.
Det er til tider veldig slitsomt, så det å finne gode avslapningsmetoder er viktig for meg.
Jeg stresser til og med noen ganger med håndarbeidet mitt, legger alt for mye press på meg selv.
Det gjorde jeg så til de grader i en periode at jeg gikk på en skikkelig smell. Da måtte jeg rett og slett ta pause fra alt. Så når jeg begynner å stresse nå, så må jeg bare ta meg i det, legge meg i hengekøya og slappe av.
Hengekøyen ble kjøpt på Bohus. Jeg skal lage en liten koselig oase der, med blomster og diverse planter i krukker, et lite bord, litt lys osv, jeg må bare ta en tur på gartneriet en dag.
Jeg synes det er viktig og støtte blomsterbutikker og gartnerier.
Personlig synes jeg at de selger alt for mye blomster og planter på for eksempel Rema, så støtt småbedrifter hvis du kan 🙂 det var dagens oppfordring fra meg.
Jeg jobber fremdeles med sokkene, og dette er sokk nr 2.
Hælen på disse sokkene strikker jeg med german short row.
Enkel hæl å strikke, og den sitter også godt på foten.
Oppskrift på sokkene kommer snart jeg er ferdig med de, i løpet av uka her tenker jeg.
Deilig og avslappende, jeg og Herman sovnet i hengekøya en dag, og det var bare så deilig.
Amiche vil ikke oppi, så hun ligger ved siden av eller under.
Sønnen i huset måtte også prøve hengekøya:)
Til og med mannen min syntes det var deilig å ligge der.
Måtte få med et bilde av Amiche i hengekøya også selv om hun ikke vil oppi.
Da er det sannelig søndag igjen, dagene flyr avgårde, rekker nesten ikke å nyte dagen før den er over.
Ukas søndagstur ja, det er den turen som jeg gleder meg mest til hele uka, da er også mannen min med, og er så koselig synes jeg. Det er viktig å skape gode dager og gode minner sammen.
I dag gikk turen til Synnørsfjellet som helt ute i havgapet ved Garten, ca. 8 km fra Brekstad.
Det er 2 stier opp til fjellet og i dag gikk vi den lengste turen opp, og den korteste turen ned.
Turstien er godt merket, og det satt ut fine benker litt her og der,
og tavler med info og historie.
Jeg må si det igjen, jeg har stor respekt for de ildsjelene som lager turløyper, info og merking.
Fantastisk flott jobb de gjør 🙂 Så tusen takk 🙂
Hundene er som vanlig med, og de springer foran med stor iver.
Vi skal til toppen av dette fjellet, Synnørsfjellet.
En liten tretrapp vard det også laget på fjellet.
På toppen, fantastisk utsikt i alle retninger på toppen av fjellet.
På dette bildet ser vi innover mot Uthaug, Hoøya, Brekstad osv, og man ser godt hvor flatt det er på Ørlandet ja.
Garten i all sin prakt 🙂
God utsikt mot Stor-Fosna.
En liten hund i en stor verden.
Herman titter utover, trygg med båndet på.
Den obligatoriske selfien må med 🙂
Turen ned går er kortere enn turen opp, og det er mange trapper å løpe ned. Herman går ikke ned trappa hjemme, men disse trappene sprang han ned som han aldri har gjort noe annet før.
Amiche har vært her før så hun kjenner stien godt.
Da vi kom hjem stekte vi rutatkak på verandaen, og koste oss som bare det 🙂
Og lurer du på hva rutatkake med ganklabb er, så er det trøndersk for vaffel med brunost.
Det er kjempefin utsikt utover Brekstad der vi bor.
Austråttkanonen er i dag museum, og man kan få guidet turer i kanonen.
Personlig har jeg aldri vært inni kanonen for turen går flere etasjer under bakken.
Jeg har klaustrofobi så det klarer jeg rett og slett ikke.
Litt historie:
Austrått Fort er et tidligere tysk festningsanlegg med et gigantisk kanontårn i fem etasjer. Dette anlegget hadde en viktig strategisk plassering ved innløpet til Trondheimsfjorden.
Den tyske trippelkanonen fra det tyske slagskipet Gneisenau er nedstøpt i fjell. Kanonen er et nasjonalt festningsverk og ble reist av okkupantene mellom 1942 og 1944. Omlag 70 jugoslaviske krigsfanger døde under byggingen av fortet. Og like mange døde på flukt fra Austrått fangeleir. Dette er i dag det eneste gjenværende trippeltårn av sitt slag i verden.
Vi må nyte utsikten og stillheten når vi er en tur på Austrått .
Det er benker der, så der går det an å sitte en stund.
Godt å komme hjem å finne senga etter en sånn tur 🙂
