På torsdag dro vi (mannen min, meg og hundene våre) til Savalen for å få litt fri fra hverdagslivets travle dager. Det var så deilig å komme seg bort litt og nyte livet i fantastisk natur.
På fredag gikk vi lang tur, ca 8 km, hundene var med de også. Heldig med været var vi og, sola skinte hele tiden.
Jeg strikker inni bilen mens mannen min kjører, det hjelper mot angst og indre stress.
Jeg koser meg også med strikkingen når vi tar pauser på tur.
På lørdagen satte vi snuten hjemover. Vi kjørte innom Røros en tur, spiste på bakeriet før vi tok fatt på siste etappe til Fosen.
Jeg trengte virkelig disse dagene for jeg jobber så hardt med det lille firmaet mitt, strikker, syr, lager mønster, svarer på mailer osv. Det er gøy, men det krever mye jobbing å få til noe, og jeg ønsker jo å få til det jeg har drømt om nesten hele livet.
Nå er jeg klar for nye dager på syrommet, og jeg har en ny kofte som vokser inni hodet, ser den for meg, både mønster og hvilket garn jeg skal bruke. Det er mye på gang som jeg gleder meg til å ta fatt på i ukene som kommer.
Da jeg var ca 9-10 år flyttet vi tilbake til Uthaug et lite fiskevær i Trøndelag.
Vi flyttet hjem til bestemor og bestefar mens vi ventet på å få vårt eget hjem.
Havna på Uthaug
Sånn veldig kort oppsummert så var det var ikke akkurat så veldig lykkelig barndom, men noen gode minner har jeg da.
Det var fint å bo ved sjøen, jeg var stadig vekk i fjæra og hentet krabber, og det var så gøy.
Vi lekte under bryggene, badet på stormoloen, friheten var stor den gangen.
Ingen voksne var med, hadde det vært i dag hadde nok hele Uthaug blitt meldt til barnevernet for å sette det på spissen.
Her ser vi Nes.
Men vi klarte oss, vi lekte i fjæra, klatret i bruddet, og vi hadde respekt for sjøen, og selv om ikke foreldre var med, var det bestandig voksne ute.
I dag er ikke Uthaug helt det samme. Huset til bestemor og bestefar er revet, mange hus er revet,
til og med fjæra der jeg hentet krabber er også borte.
Jeg synes det er trist at et helt samfunn blir revet pga av industri og flystøy.
Den delen av Uthaug som er revet ligger i rød støysone, så de som bodde der ble betalt ut,
og nå rives alt ned.
En hel historie rives ned.
Akkurat her var huset til bestemor og bestefar.
Selv om det er i overkant med dårlige minner om barndommen synes jeg det er trist å se at huset til bestemor og bestefar er borte på den måten.
Bestemor og bestefar var snille, men bestefar var alkoholiker og det satte sitt preg på barndommen mens vi bodde hos de.
Bestemor var klippen min gjennom hele barndommen, det var henne jeg søkte til, og det var hun som trøstet meg når ting var vanskelig hjemme hos min mor.
De jobbet så hardt for huset sitt, og det var ikke så enkelt for de bestandig heller,
men nå er det borte, hele nabolaget er borte, en hel historie er borte.
Guldteigbrygga
Gulteigbrygga er en liten historie i seg selv, den står ved stormoloen på Uthaug.
Da jeg jobbet på Ørland Kysthotell var jeg med mange ganger og serverte hotellgjester/grupper fiskesuppe på brygga. Da fikk de høre historien om brygga og russere som satt fanget der.
Spennende og interessant historie som ikke må gå i glemmeboka.
LITT OM BRYGGA: Brygga ble bygd i 1938 av Oscar Guldteig og ble frem til annen verdenskrig brukt som base for fiskerier og til salting av sild. Tyskerne rekvirerte brygga under den andre verdenskrig, og i tidsrommet oktober 1941 til april 1942, ble den brukt som fangeleir for 195 russere. 60 av dem omkom her i denne tiden. Russerne som kom til Uthaug var av de aller første som kom til Norge, og deres historie ble presentert for tidligere president i Russland, Boris Jeltsin, da han besøkte brygga i 2004. Etter krigen ble de normale aktiviteter gjenopptatt, og på 1980-tallet ble også brygga brukt som lager.
På vei utover moloen, nydelig solnedgang og lys.
Vi måtte vel ofre noe for å få bli den nye kampflyplassen, det handler om arbeidsplasser, og uten flyplassen her på Ørlandet hadde nok situasjonen blitt verre, jeg skjønner det.
MEN, likevel jeg synes det er så trist.
Det er også de som må flytte fra gårdene sine pga av flystøy, gårder som har vært i familier i generasjoner, de gårdene blir også revet.
Både bøndene og vanlige huseiere som må flytte, får penger, de blir utbetalt, og vipps så er man ferdig med de, men penger er ikke alt, penger kan ikke fikse tilhørighet og røtter.
Selv bor jeg 6 km unna Uthaug, og jeg ser og HØRER flyene ta av hver dag, hører at de kommer tilbake også ja. Det er støy, masse støy, men det var det med F-16 flyene også synes jeg. Noen ganger så er sånn at man ikke hører hva man selv tenker, og er du midt i en samtale er det bare å vente til flystøyen har gitt seg, så det er mye støy.
Men, vi lever med det, vi, utrolig hva man blir vant til også.
Forsvarsbygg var på befaring hjemme hos oss også, hele nabolaget faktisk. Forsvarsbygg kom fram til at vi skulle få byttet et par vinduer og en altandør, som skulle gjøre støyen mindre inni huset. Vi takket nei vi, så ikke helt poenget med det. Hvis du bytter kun det ene vinduet i karnappen og ikke det andre, da er det bare tull i mine øyne. Vinduene står ved siden av hverandre og det er like mye støy foran begge vinduene.
Men på fine sommerkvelder, drar vi til Uthaug, går kveldstur på stormolon, for Uthaug har verdens vakreste solnedgang, det er jeg sikker på.
Det er så vakkert å stå ytterst på moloen og se på solnedgangen, se utover sjøen, høre på måkene, kjenne duften av tjære og sjø, det er gode barndomsminner det.
Amiche har vært med mange ganger, så hun er godt kjent på moloen.
Hundene er med, masse spennende lukter og lyder på moloen.
Amiche har vært med mange ganger, så hun er godt kjent på moloen.
Heman helt ytterst på moloen.
Koselig å sitte på benken ytterst på moloen og se utover sjøen, alle båtene som ligger i havna,
en gang var det et travelt lite fiskevær.
I nasjonal verneplan for fyrstasjoner omtales Kjeungskjær som en meget særpreget fyrstasjon. Anlegget vurderes til å ha stor miljøbetydning for Uthaug havn rett innenfor fyret. Fyrstasjonen ble fredet i 2000.
Det var litt om kveldstur, barndom, nåtid, flystøy og riving av et lite samfunn. Livet må jo gå videre jeg skjønner det, utvikling skjer, og man må jo henge med. Jeg har mange ganger tenkt at jeg er glad for at bestemor og bestefar slapp å oppleve nedrivingen av Uthaug, men likevel så tror jeg de vet det, enda så rart det høres ut. Jeg drømte en natt at jeg og bestefar satt på grusveien nedenfor huset ,og han sa at han viste at huset var borte og at det var greit nå. Rar drøm som føltes veldig virkelig.
Da er det sannelig søndag igjen, dagene flyr avgårde, rekker nesten ikke å nyte dagen før den er over.
Ukas søndagstur ja, det er den turen som jeg gleder meg mest til hele uka, da er også mannen min med, og er så koselig synes jeg. Det er viktig å skape gode dager og gode minner sammen.
I dag gikk turen til Synnørsfjellet som helt ute i havgapet ved Garten, ca. 8 km fra Brekstad.
Det er 2 stier opp til fjellet og i dag gikk vi den lengste turen opp, og den korteste turen ned.
Turstien er godt merket, og det satt ut fine benker litt her og der,
og tavler med info og historie.
Jeg må si det igjen, jeg har stor respekt for de ildsjelene som lager turløyper, info og merking.
Fantastisk flott jobb de gjør Så tusen takk
Hundene er som vanlig med, og de springer foran med stor iver.
Vi skal til toppen av dette fjellet, Synnørsfjellet.
En liten tretrapp vard det også laget på fjellet.
På toppen, fantastisk utsikt i alle retninger på toppen av fjellet.
På dette bildet ser vi innover mot Uthaug, Hoøya, Brekstad osv, og man ser godt hvor flatt det er på Ørlandet ja.
Garten i all sin prakt
God utsikt mot Stor-Fosna.
En liten hund i en stor verden.
Herman titter utover, trygg med båndet på.
Den obligatoriske selfien må med
Turen ned går er kortere enn turen opp, og det er mange trapper å løpe ned. Herman går ikke ned trappa hjemme, men disse trappene sprang han ned som han aldri har gjort noe annet før.
Amiche har vært her før så hun kjenner stien godt.
Da vi kom hjem stekte vi rutatkak på verandaen, og koste oss som bare det
Og lurer du på hva rutatkake med ganklabb er, så er det trøndersk for vaffel med brunost.
Det er kjempefin utsikt utover Brekstad der vi bor.
Austråttkanonen er i dag museum, og man kan få guidet turer i kanonen. Personlig har jeg aldri vært inni kanonen for turen går flere etasjer under bakken.
Jeg har klaustrofobi så det klarer jeg rett og slett ikke.
Litt historie:
Austrått Fort er et tidligere tysk festningsanlegg med et gigantisk kanontårn i fem etasjer. Dette anlegget hadde en viktig strategisk plassering ved innløpet til Trondheimsfjorden.
Den tyske trippelkanonen fra det tyske slagskipet Gneisenau er nedstøpt i fjell. Kanonen er et nasjonalt festningsverk og ble reist av okkupantene mellom 1942 og 1944. Omlag 70 jugoslaviske krigsfanger døde under byggingen av fortet. Og like mange døde på flukt fra Austrått fangeleir. Dette er i dag det eneste gjenværende trippeltårn av sitt slag i verden.
Vi må nyte utsikten og stillheten når vi er en tur på Austrått .
Det er benker der, så der går det an å sitte en stund.
Det er en kjempefin gåtur opp til engelen som står og ser utover havet.
Turen opp tar ca 25 min, stien er utrolig fint laget.
Jeg har stor respekt for de som ivaretar og passer på slike stier rundt om kring i Norge.
For en fantastisk flott jobb de gjør.
Litt info om engelen hentet fra info side om fredsengelen i Vallersund.
Engelen er skapt av den svenske kunstneren Lehna Edwall.
Skulpturen er symbolet på Unitehope-prosjektet, som ble igangsatt med intensjonen om å spre grenseløs og forenende kjærlighet, lys og håp til hele menneskeheten.
Prosjektet ble startet i 2005, da de syv opprinnelige Unitehope-englene samtidig var satt opp i Vanatu, Australia, Mali, Russland, Peru, Canada og Hawaii, som en gave til stedet og dets mennesker. Målet er å danne et nettverk av 49 engler.
Engelen i Vallersund er den 13. i prosjektet og en gave til folket der.
Det var ikke så lett å få hundene til å sitte rolig foran engelen,
men vi fikk da noen fine bilder til slutt.
Nydelig utsikt fra toppen av fjellet.
Det er et populært turmål, så vi traff masse folk på både på tur opp og ned.
Vi koser oss når vi er på tur, og for meg er det ukas høydare når mannen min blir med også.
Det skikkelig god kvalitetstid med gode minner som jeg gjemmer i hjertet mitt.
På tur ned fra fredsengelen, det er ganske bratt, og hundene var skikkelig ivrige på tur ned.
Se den utsikten da det er vakkert altså.
Må bare ha med et bilde av hvitveis også. Jeg synes de er så fine.
Ja, det var ukas søndagstur. Det handler ikke så mye om håndarbeid, men dette blir liksom en slags dagbok for meg, og jeg synes det er koselig å dele litt fra hverdagen min, for jeg sitter ikke bare og hekler, strikker eller syr. Må gjøre andre ting også
