På torsdag dro vi (mannen min, meg og hundene våre) til Savalen for å få litt fri fra hverdagslivets travle dager.
Det var så deilig å komme seg bort litt og nyte livet i fantastisk natur.

På fredag gikk vi lang tur, ca 8 km, hundene var med de også.
Heldig med været var vi og, sola skinte hele tiden.

Strikkingen var selvfølgelig med på turen.

Jeg strikker inni bilen mens mannen min kjører, det hjelper mot angst og indre stress.

Jeg koser meg også med strikkingen når vi tar pauser på tur.

På lørdagen satte vi snuten hjemover. Vi kjørte innom Røros en tur, spiste på bakeriet før vi tok fatt på siste etappe til Fosen.

Jeg trengte virkelig disse dagene for jeg jobber så hardt med det lille firmaet mitt, strikker, syr, lager mønster, svarer på mailer osv.
Det er gøy, men det krever mye jobbing å få til noe, og jeg ønsker jo å få til det jeg har drømt om nesten hele livet.

Nå er jeg klar for nye dager på syrommet, og jeg har en ny kofte som vokser inni hodet, ser den for meg, både mønster og hvilket garn jeg skal bruke.
Det er mye på gang som jeg gleder meg til å ta fatt på i ukene som kommer.

Tusen takk for at du tittet innom😊

                                 Monika

Helgen har gått så fort, alt for fort, vi har bare tatt det med ro og kost oss sammen.

Jeg har også begynt på nytt med koften som jeg rekte opp før helgen.

Nå er jeg mer fornøyd med mønsteret, da det er mer luftig og ikke så tett og strengt.

Mønsteret er litt sikk sakk og blomster, og jeg bruker de samme fargene.

Så nå er det bare å strikke for å bli ferdig med koften,

jeg har andre strikkeprosjekter på lur i tankene som jeg må får gjort.

Utenom strikkingen så har jeg sydd litt i helgen også.

Denne vesken ble ferdig, og den er allerede solgt 🙂

Jeg tar gjerne imot bestilling på flere vesker.

Ønsker du annen farge så er det bare å spørre altså:)

Jeg synes det er artig å pynte venskene jeg syr litt ekstra inni.

Denne fikk litt blonder på lommene,

og et panelbilde som passet bra til vesken.

Vesken er veldig oversiktlig og romslig.

Jeg må si at det varmer syhjertet mitt at dette veskedesignet har blitt så godt mottatt.

Jeg har allerede fått bestilling på enda en veske.

Fortsetter det slik, når jeg kanskje målet mitt

for hvor mange vesker jeg ønsker å selge i året 🙂

I og med at det har vært så varmt i helgen har vi ikke tatt med hundene på lange turer,

det blir alt for varmt for de, men en liten tur ble det.

Vi har vært på en liten tur til Rusaset.

Det er en runde på ca 3 km, og det er en fin tur.

Vi gikk tidlig før sola kom, det var godt for både oss og hundene det.

Herman drikker litt vann fra Rusasetvannet.

Amiche og Herman i farta 🙂

Sånn har altså litt av helgen min vært.

Jeg håper at også du har hatt en fin og koselig helg.

Ha en riktig fin dag 🙂

Monika

 

Da jeg var ca 9-10 år flyttet vi tilbake til Uthaug et lite fiskevær i Trøndelag.

Vi flyttet hjem til bestemor og bestefar mens vi ventet på å få vårt eget hjem.

Sånn veldig kort oppsummert så var det var ikke akkurat så veldig lykkelig barndom, men noen gode minner har jeg da.

Det var fint å bo ved sjøen, jeg var stadig vekk i fjæra og hentet krabber, og det var så gøy.

Vi lekte under bryggene, badet på stormoloen, friheten var stor den gangen.

Ingen voksne var med, hadde det vært i dag hadde nok hele Uthaug blitt meldt til barnevernet for å sette det på spissen.

Men vi klarte oss, vi lekte i fjæra, klatret i bruddet, og vi hadde respekt for sjøen, og selv om ikke foreldre var med, var det bestandig voksne ute.

I dag er ikke Uthaug helt det samme. Huset til bestemor og bestefar er revet, mange hus er revet,

til og med fjæra der jeg hentet krabber er også borte.

Jeg synes det er trist at et helt samfunn blir revet pga av industri og flystøy.

Den delen av Uthaug som er revet ligger i rød støysone, så de som bodde der ble betalt ut,

og nå rives alt ned.

En hel historie rives ned.

Selv om det er i overkant med dårlige minner om barndommen synes jeg det er trist å se at huset til bestemor og bestefar er borte på den måten.

Bestemor og bestefar var snille, men bestefar var alkoholiker og det satte sitt preg på barndommen mens vi bodde hos de.

Bestemor var klippen min gjennom hele barndommen, det var henne jeg søkte til, og det var hun som trøstet meg når ting var vanskelig hjemme hos min mor.

De jobbet så hardt for huset sitt, og det var ikke så enkelt for de bestandig heller,

men nå er det borte, hele nabolaget er borte, en hel historie er borte.

Gulteigbrygga er en liten historie i seg selv, den står ved stormoloen på Uthaug.

Da jeg jobbet på Ørland Kysthotell var jeg med mange ganger og serverte hotellgjester/grupper fiskesuppe på brygga. Da fikk de høre historien om brygga og russere som satt fanget der.

Spennende og interessant historie som ikke må gå i glemmeboka.

LITT OM BRYGGA: Brygga ble bygd i 1938 av Oscar Guldteig og ble frem til annen verdenskrig brukt som base for fiskerier og til salting av sild. Tyskerne rekvirerte brygga under den andre verdenskrig, og i tidsrommet oktober 1941 til april 1942, ble den brukt som fangeleir for 195 russere. 60 av dem omkom her i denne tiden. Russerne som kom til Uthaug var av de aller første som kom til Norge, og deres historie ble presentert for tidligere president i Russland, Boris Jeltsin, da han besøkte brygga i 2004. Etter krigen ble de normale aktiviteter gjenopptatt, og på 1980-tallet ble også brygga brukt som lager.

Vi måtte vel ofre noe for å få bli den nye kampflyplassen, det handler om arbeidsplasser, og uten flyplassen her på Ørlandet hadde nok situasjonen blitt verre, jeg skjønner det.

MEN, likevel jeg synes det er så trist.

Det er også de som må flytte fra gårdene sine pga av flystøy, gårder som har vært i familier i generasjoner, de gårdene blir også revet.

Både bøndene og vanlige huseiere som må flytte, får penger, de blir utbetalt, og vipps så er man ferdig med de, men penger er ikke alt, penger kan ikke fikse tilhørighet og røtter.

Selv bor jeg 6 km unna Uthaug, og jeg ser og HØRER flyene ta av hver dag, hører at de kommer tilbake også ja. Det er støy, masse støy, men det var det med F-16 flyene også synes jeg. Noen ganger så er sånn at man ikke hører hva man selv tenker, og er du midt i en samtale er det bare å vente til flystøyen har gitt seg, så det er mye støy.

Men, vi lever med det, vi, utrolig hva man blir vant til også.

Forsvarsbygg var på befaring hjemme hos oss også, hele nabolaget faktisk. Forsvarsbygg kom fram til at vi skulle få byttet et par vinduer og en altandør, som skulle gjøre støyen mindre inni huset. Vi takket nei vi, så ikke helt poenget med det. Hvis du bytter kun det ene vinduet i karnappen og ikke det andre, da er det bare tull i mine øyne. Vinduene står ved siden av hverandre og det er like mye støy foran begge vinduene.

Men på fine sommerkvelder, drar vi til Uthaug, går kveldstur på stormolon, for Uthaug har verdens vakreste solnedgang, det er jeg sikker på.

Det er så vakkert å stå ytterst på moloen og se på solnedgangen, se utover sjøen, høre på måkene, kjenne duften av tjære og sjø, det er gode barndomsminner det.

Hundene er med, masse spennende lukter og lyder på moloen.

Amiche har vært med mange ganger, så hun er godt kjent på moloen.

Heman helt ytterst på moloen.

Koselig å sitte på benken ytterst på moloen og se utover sjøen, alle båtene som ligger i havna,

en gang var det et travelt lite fiskevær.

Det var litt om kveldstur, barndom, nåtid, flystøy og riving av et lite samfunn. Livet må jo gå videre jeg skjønner det, utvikling skjer, og man må jo henge med. Jeg har mange ganger tenkt at jeg er glad for at bestemor og bestefar slapp å oppleve nedrivingen av Uthaug, men likevel så tror jeg de vet det, enda så rart det høres ut. Jeg drømte en natt at jeg og  bestefar satt på grusveien nedenfor huset ,og han sa at han viste at huset var borte og at det var greit nå. Rar drøm som føltes veldig virkelig.

Ønsker deg en fin dag 🙂

Monika

 

Da er det sannelig søndag igjen, dagene flyr avgårde, rekker nesten ikke å nyte dagen før den er over.

Ukas søndagstur ja, det er den turen som jeg gleder meg mest til hele uka, da er også mannen min med, og er så koselig synes jeg. Det er viktig å skape gode dager og gode minner sammen.

I dag gikk turen til Synnørsfjellet som helt ute i havgapet ved Garten, ca. 8 km fra Brekstad.

Det er 2 stier opp til fjellet og i dag gikk vi den lengste turen opp, og den korteste turen ned.

 

Turstien er godt merket, og det satt ut fine benker litt her og der,

og tavler med info og historie.

Jeg må si det igjen, jeg har stor respekt for de ildsjelene som lager turløyper, info og merking.

Fantastisk flott jobb de gjør 🙂 Så tusen takk 🙂

Hundene er som vanlig med, og de springer foran med stor iver.

Vi skal til toppen av dette fjellet, Synnørsfjellet.

En liten tretrapp vard det også laget på fjellet.

På toppen, fantastisk utsikt i alle retninger på toppen av fjellet.

På dette bildet ser vi innover mot Uthaug, Hoøya, Brekstad osv, og man ser godt hvor flatt det er på Ørlandet ja.

Garten i all sin prakt 🙂

God utsikt mot Stor-Fosna.

Herman titter utover, trygg med båndet på.

Den obligatoriske selfien må med 🙂

Turen ned går er kortere enn turen opp, og det er mange trapper å løpe ned. Herman går ikke ned trappa hjemme, men disse trappene sprang han ned som han aldri har gjort noe annet før.

Amiche har vært her før så hun kjenner stien godt.

Da vi kom hjem stekte vi rutatkak på verandaen, og koste oss som bare det 🙂

Og lurer du på hva rutatkake med ganklabb er, så er det trøndersk for vaffel med brunost.

Ha en fin ettermiddag 🙂

Monika

 

Når det er så fine kvelder går vi kveldsturer,

og  i går kveld gikk turen til Austråttkanonen.

Det er kjempefin utsikt utover Brekstad der vi bor.

Austråttkanonen er i dag museum, og man kan få guidet turer i kanonen.
Personlig har jeg aldri vært inni kanonen for turen går flere etasjer under bakken.

Jeg har klaustrofobi så det klarer jeg rett og slett ikke.

Litt historie:

Austrått Fort er et tidligere tysk festningsanlegg med et gigantisk kanontårn i fem etasjer. Dette anlegget hadde en viktig strategisk plassering ved innløpet til Trondheimsfjorden.

Den tyske trippelkanonen fra det tyske slagskipet Gneisenau er nedstøpt i fjell. Kanonen er et nasjonalt festningsverk og ble reist av okkupantene mellom 1942 og 1944. Omlag 70 jugoslaviske krigsfanger døde under byggingen av fortet. Og like mange døde på flukt fra Austrått fangeleir. Dette er i dag det eneste gjenværende trippeltårn av sitt slag i verden.

Vi må nyte utsikten og stillheten når vi er en tur på Austrått .

Det er benker der, så der går det an å sitte en stund.

Godt å komme hjem å finne senga etter en sånn tur 🙂

Monika.

På ukas søndagstur dro vi til Eidsfjellet.

Det er en kjempefin tur, men jeg syntes det ble litt tungt å gå, da det var veldig bløtt enda.

Turen opp til Eidsfjellet er godt merket av Fosen turlag, så det er lett å finne frem.

I sekken til mannen min er det kaffe og deilige brødskiver som blir godt å spise når vi kommer på toppen.

Hundene våre Amiche og Herman er selvfølgelig med.

De fikk flått-tabletter i begynnelsen av mai, men jeg er litt skeptisk likevel, jeg liker ikke den flåtten altså.

Sånt hørte vi ikke om da jeg var ung, men det var i forrige århundre det, og kanskje det ikke var så mye flått den gangen 🙂

På turen opp til Eidsfjellet må vi bare stoppe og nyte den vakre utsikten.

Det er blekkstille på sjøen, og jeg må bare sette meg ned og kjenne på takknemlighet for

at jeg er så heldig som kommer meg ut på slike turer sammen med mannen min.

Det er ingen selvfølge det, jeg vet det, så jeg jeg nyter hver tur,

for som jeg har skrevet før så er det ukas høydare for meg når mannen min og jeg drar på tur.

Skulle ønske at 16 åringen vår ville bli med også en dag da 🙂

Men han er som 16 åringer flest, opptatt med sitt.

Endelig på toppen, nå blir det godt med kaffe og hjemmebakt brød med graddost på.

Nå koser vi oss altså 🙂

Vi har med mat og drikke til hundene også.

Amiche har mest lyst på brødskiven til Stig.

Herman vil ha han også.

Utsikten er bare helt nydelig, sola skinner og det gjør dagen det enda vakrere.

Av en eller annen grunn liker jeg å ta bilder av trær.

Tenk om de har kunnet snakke:)

da tror jeg vi har fått høre mange artige historier ja.

Amiche nyter livet på toppen av Eidsfjellet.

Hun er så flink, går lange turer på de små bena sine.

Herman er bare en valp enda, men  det ser ut som om han koser seg han også.

Han lærer mye av Amiche som er godt vant til lange turer.

Vovsene nyter utsikten.

Det ble en lang tur for en liten valp, så han måtte sitte i sekken mesteparten av turen ned.

Men han er flink altså, han er med, og han er under opplæring til å bli en super turhund.

Sliten valp som sov i godt etter turen.

Ja, det var ukas søndagstur, og jeg håper på en herlig tur neste helg også.

Monika

 

Søndag og vi er på tur 🙂

I dag gikk turen til vakre Vallersund og fredsengelen.

Det er en kjempefin gåtur opp til engelen som står og ser utover havet.

Turen opp tar ca 25 min, stien er utrolig fint laget.

Jeg har stor respekt for de som ivaretar og passer på slike stier rundt om kring i Norge.

For en fantastisk flott jobb de gjør.

Litt info om engelen hentet fra info side om fredsengelen i Vallersund.

Engelen er skapt av den svenske kunstneren Lehna Edwall.

Skulpturen er symbolet på Unitehope-prosjektet, som ble igangsatt med intensjonen om å spre grenseløs og forenende kjærlighet, lys og håp til hele menneskeheten.

Prosjektet ble startet i 2005, da de syv opprinnelige Unitehope-englene samtidig var satt opp i Vanatu, Australia, Mali, Russland, Peru, Canada og Hawaii, som en gave til stedet og dets mennesker. Målet er å danne et nettverk av 49 engler.

Engelen i Vallersund er den 13. i prosjektet og en gave til folket der.

Det var ikke så lett å få hundene til å sitte rolig foran engelen,

men vi fikk da noen fine bilder til slutt.

 

Nydelig utsikt fra toppen av fjellet.

Det er et populært turmål, så vi traff masse folk på både på tur opp og ned.

Vi koser oss når vi er på tur, og for meg er det ukas høydare når mannen min blir med også.

Det skikkelig god kvalitetstid med gode minner som jeg gjemmer i hjertet mitt.

På tur ned fra fredsengelen, det er ganske bratt, og hundene var skikkelig ivrige på tur ned.

Se den utsikten da 🙂 det er vakkert altså.

Må bare ha med et bilde av hvitveis også. Jeg synes de er så fine.

Ja, det var ukas søndagstur. Det handler ikke så mye om håndarbeid, men dette blir liksom en slags dagbok for meg, og jeg synes det er koselig å dele litt fra hverdagen min, for jeg sitter ikke bare og hekler, strikker eller syr. Må gjøre andre ting også 🙂

Ønsker deg en fin dag videre 🙂

Monika