Da jeg var ca 9-10 år flyttet vi tilbake til Uthaug et lite fiskevær i Trøndelag.

Vi flyttet hjem til bestemor og bestefar mens vi ventet på å få vårt eget hjem.

Sånn veldig kort oppsummert så var det var ikke akkurat så veldig lykkelig barndom, men noen gode minner har jeg da.

Det var fint å bo ved sjøen, jeg var stadig vekk i fjæra og hentet krabber, og det var så gøy.

Vi lekte under bryggene, badet på stormoloen, friheten var stor den gangen.

Ingen voksne var med, hadde det vært i dag hadde nok hele Uthaug blitt meldt til barnevernet for å sette det på spissen.

Men vi klarte oss, vi lekte i fjæra, klatret i bruddet, og vi hadde respekt for sjøen, og selv om ikke foreldre var med, var det bestandig voksne ute.

I dag er ikke Uthaug helt det samme. Huset til bestemor og bestefar er revet, mange hus er revet,

til og med fjæra der jeg hentet krabber er også borte.

Jeg synes det er trist at et helt samfunn blir revet pga av industri og flystøy.

Den delen av Uthaug som er revet ligger i rød støysone, så de som bodde der ble betalt ut,

og nå rives alt ned.

En hel historie rives ned.

Selv om det er i overkant med dårlige minner om barndommen synes jeg det er trist å se at huset til bestemor og bestefar er borte på den måten.

Bestemor og bestefar var snille, men bestefar var alkoholiker og det satte sitt preg på barndommen mens vi bodde hos de.

Bestemor var klippen min gjennom hele barndommen, det var henne jeg søkte til, og det var hun som trøstet meg når ting var vanskelig hjemme hos min mor.

De jobbet så hardt for huset sitt, og det var ikke så enkelt for de bestandig heller,

men nå er det borte, hele nabolaget er borte, en hel historie er borte.

Gulteigbrygga er en liten historie i seg selv, den står ved stormoloen på Uthaug.

Da jeg jobbet på Ørland Kysthotell var jeg med mange ganger og serverte hotellgjester/grupper fiskesuppe på brygga. Da fikk de høre historien om brygga og russere som satt fanget der.

Spennende og interessant historie som ikke må gå i glemmeboka.

LITT OM BRYGGA: Brygga ble bygd i 1938 av Oscar Guldteig og ble frem til annen verdenskrig brukt som base for fiskerier og til salting av sild. Tyskerne rekvirerte brygga under den andre verdenskrig, og i tidsrommet oktober 1941 til april 1942, ble den brukt som fangeleir for 195 russere. 60 av dem omkom her i denne tiden. Russerne som kom til Uthaug var av de aller første som kom til Norge, og deres historie ble presentert for tidligere president i Russland, Boris Jeltsin, da han besøkte brygga i 2004. Etter krigen ble de normale aktiviteter gjenopptatt, og på 1980-tallet ble også brygga brukt som lager.

Vi måtte vel ofre noe for å få bli den nye kampflyplassen, det handler om arbeidsplasser, og uten flyplassen her på Ørlandet hadde nok situasjonen blitt verre, jeg skjønner det.

MEN, likevel jeg synes det er så trist.

Det er også de som må flytte fra gårdene sine pga av flystøy, gårder som har vært i familier i generasjoner, de gårdene blir også revet.

Både bøndene og vanlige huseiere som må flytte, får penger, de blir utbetalt, og vipps så er man ferdig med de, men penger er ikke alt, penger kan ikke fikse tilhørighet og røtter.

Selv bor jeg 6 km unna Uthaug, og jeg ser og HØRER flyene ta av hver dag, hører at de kommer tilbake også ja. Det er støy, masse støy, men det var det med F-16 flyene også synes jeg. Noen ganger så er sånn at man ikke hører hva man selv tenker, og er du midt i en samtale er det bare å vente til flystøyen har gitt seg, så det er mye støy.

Men, vi lever med det, vi, utrolig hva man blir vant til også.

Forsvarsbygg var på befaring hjemme hos oss også, hele nabolaget faktisk. Forsvarsbygg kom fram til at vi skulle få byttet et par vinduer og en altandør, som skulle gjøre støyen mindre inni huset. Vi takket nei vi, så ikke helt poenget med det. Hvis du bytter kun det ene vinduet i karnappen og ikke det andre, da er det bare tull i mine øyne. Vinduene står ved siden av hverandre og det er like mye støy foran begge vinduene.

Men på fine sommerkvelder, drar vi til Uthaug, går kveldstur på stormolon, for Uthaug har verdens vakreste solnedgang, det er jeg sikker på.

Det er så vakkert å stå ytterst på moloen og se på solnedgangen, se utover sjøen, høre på måkene, kjenne duften av tjære og sjø, det er gode barndomsminner det.

Hundene er med, masse spennende lukter og lyder på moloen.

Amiche har vært med mange ganger, så hun er godt kjent på moloen.

Heman helt ytterst på moloen.

Koselig å sitte på benken ytterst på moloen og se utover sjøen, alle båtene som ligger i havna,

en gang var det et travelt lite fiskevær.

Det var litt om kveldstur, barndom, nåtid, flystøy og riving av et lite samfunn. Livet må jo gå videre jeg skjønner det, utvikling skjer, og man må jo henge med. Jeg har mange ganger tenkt at jeg er glad for at bestemor og bestefar slapp å oppleve nedrivingen av Uthaug, men likevel så tror jeg de vet det, enda så rart det høres ut. Jeg drømte en natt at jeg og  bestefar satt på grusveien nedenfor huset ,og han sa at han viste at huset var borte og at det var greit nå. Rar drøm som føltes veldig virkelig.

Ønsker deg en fin dag 🙂

Monika