I morgen 10.10.2019 er det verdendagen for psykisk helse og i den forbindelse har jeg har lyst til å skrive litt om håndarbeid som terapi. Jeg er absolutt ingen ekspert, men jeg har en del erfaring, og den erfaringen har jeg lyst til å dele.

Kanskje det kan være til hjelp for noen.

Jeg har bestandig likt å lage ting, hekling, sying og strikking, men det er nok strikkingen som står mitt hjerte nærmest.

Jeg begynte å strikke da jeg var ca 8 år, min farmor var tålmodigheten selv, og ga seg ikke før jeg hadde lært disse vanskelig vrangmaskene.

Strikkingen og heklingen har  har fulgt meg hele livet. Til tider har håndarbeidet faktisk vært min beste venn.

I begynnelsen av tenårene hadde jeg storproduksjon av hekling, jeg heklet duker, alle mønstrene jeg kom over. Min mor og og bestemor hadde skuffene fulle av heklede duker som jeg lagde. Så stoppet det opp, jeg begynte å strikke litt igjen.

Jeg strikket alle VM og OLgenserne, alle flotte strikkemønster jeg fant både til voksen og barn, men jeg hadde bestandig den ene drømmen om å få lage egne strikke og heklemønster.

I 2010 fikk jeg et sammenbrudd, jeg klarte ikke å fungere, bare det å ta en tur på butikken slet meg ut, det ble rett og slett for mye for meg. Jeg ble sykmeldt fra jobben min, på den tiden jobbet jeg i blomsterbutikk, hvor jeg fikk utfolde meg kreativt, men jeg klarte ikke å forholde meg til mennesker lenger, jeg drev med konstant overvåking over hvem som kom inn i butikken, det ble utrolig vanskelig å være på jobb.

Jeg begynte i terapi, men jeg syntes det var så vanskelig å være der, klarte ikke følelsen av å være fanget, fikk rett og slett panikkangst av det, og min skepsis til mennesker ble bare større og større.

Jeg forsto ingenting av dette selv, for jeg har bestandig sett på meg selv som sosial og glad i andre mennesker, samtidig som jeg har holdt en viss avstand til andre. Jeg lærte tidlig at den eneste jeg kunne stole på var meg selv.

Til slutt fikk jeg komme til en terapaut som jobbet med traumer, endelig fikk jeg den rette hjelpen, en som forsto meg, det var så godt og endelig bli trodd,

Alt handlet om barndommen og oppveksten min, den hadde vært så traumatisk, og når jeg begynte å huske mer og mer, ble det rett og slett for mye for meg. Det tok fullstendig overhånd, masse minner som jeg hadde fortrengt kom fram, og det var rett og slett forferdelig, det var som om jeg så en film, og filmen handlet om meg.

For å gjøre en lang historie kort så fikk jeg diagnosen post traumatisk stress og panikkangst. Jeg begynte å forstå meg selv og mine reaksjoner, og det hjalp meg til å fungere litt hverdagen igjen.

Snille gode mannen min gjorde så godt han kunne og støttet meg, og han er den ene personen jeg klarer å stole på her i verden.Takknemlig for å at han er i livet mitt.

Vi går ofte på tur sammen 🙂

Strikkingen var med meg hele tiden, men nå begynte jeg å lage egne mønster. Det var/er utrolig god terapi.

Når jeg tegner mønster, og ser for meg hvordan jeg vil lage strikkeplagget, er jeg i en verden som er min, full av farger og herlige strikkemønster., det er verdens beste terapi.

Å jobbe med håndarbeid, det gir dagen mening for meg, for det er så viktig å ha noe å gjøre, noe som gjør dagen bedre. Ender man med å bare sitte der å tenke og gruble, så blir alt bare verre, tro meg, det har jeg også prøvd.

Har du ikke en hobby enda så prøv å finn noe du liker å holde på med, det kan være hva som helst bare det gir deg indre glede, og fyller dagen din med noe positivt. Jeg tror at vi alle har noe vi skal gjøre her i livet, men mange ganger så er det vanskelig å finne sin vei.

Jeg måtte langt ned i kjelleren for å bli den jeg skulle bli, det har tatt meg 50 år å bli meg, men er jeg ikke bitter for det. Nå nyter jeg dagene med strikkingen min, og føler at jeg jobber med min livsoppgave, nå har jeg tid og mulighet til det.

Uten håndarbeidet så vet jeg ikke hvordan dette har kunnet gått, for selv om jeg er gift og har barn, så trengte jeg noe eget som fylte dagene mine, noe som ga meg litt anerkjennelse og en følelse av å få til noe.

Alle trenger litt anerkjennelse, man vokser på det, positive ord kan man aldri få nok av, så nå tar jeg til meg alt det positive som kommer min vei, og jeg er utrolig takknemlig for alt det gode som skjer. Jeg er å rett vei, og det håper jeg du også kan bli.

Lytt til din indre stemme for det er bare du som vet hva du har lyst til å gjøre, det trenger ikke være strikking, det kan være maling, fotografering, bli skikkelig turmenneske, tegning, sykling, ja hva som helst som gir deg indre glede, det vil hjelpe deg i hverdagen din.

Jeg strikker eller hekler nesten hele tiden, har bestandig et par prosjekt på gang, og det holder meg opptatt, slik at det ikke blir plass til alle negative tanker som kan finne på å komme.

Nå nyter jeg dagene mine, jeg kjenner mine begrensinger, og det gjør at jeg nå har et godt liv sammen med familien min.

Vil du se det jeg lager, så finner du det HER

Ønsker deg en fin dag

Monika 🙂