Amigurumi er den japanske kunsten for heklede og strikkede leker.
En amigurumi forestiller ofte dyr, men kan også være dukker.
Denne lamaen er det faktisk flere år siden jeg laget, og for ca 1,5 år siden var den også i bladet Familien.
Jeg har brukt løkkehekling for å få det til å ligne litt på pelsen til lamaen, løkkehekling er ikke så vanskelig og det går ganske fort å hekle løkker når man først kommer inn i det.
Lamaen er heklet i flere deler som syes sammen/på etterhvert eller når alle delene er ferdig.
Jeg hekler som regel hodet og ørene først, deretter kropp og føtter.
Hodet, kroppen og føttene er fylt med fiberfyll, og til øyne har jeg brukt safty eyes, men det blir like fint å sy på øyne.
Artig å sy den sammen, for selv om de er heklet etter samme mønster så blir de forskjellige.
Kjempefin gave til en liten prins eller prinsesse 🙂
Selv om jeg har tegnet og regnet mønsteret ut selv, teststrikket det, så klarer jeg å strikke feil.
Så irriterende å rekke opp når man er nesten ferdig med et plagg, men glad jeg oppdaget feilen før jeg ble helt ferdig.
Når jeg rekker opp mønsterstrikk så er jeg veldig forsiktig, drar man bare ut strikkepinnen som står i, og begynner å rekke opp lager man seg kanskje bare mer arbeid.
Her vises det godt hvor mye feil jeg har strikket, og hvor jeg har plukket opp masker.
Sitter her på sykehuset sammen med mannen min, og minste sønnen min på 13 år som har operert foten sin.
Sønnen min sover, han er ferdig med operasjonen, og alt gikk bra.
Vi skal være her på sykehuset nesten en uke,og det får meg til å tenke på da jeg var 7 år og lå på sykehuset i Oslo. Jeg husker alt som om det var i går.
Jeg hadde alvorlig hjertefeil og skulle operers, uheldigvis så ble jeg forkjølet, og de måtte vente med operasjonen, men jeg fikk ikke reise hjem, måtte være på sykehuset. Det tok sannelig hele sommeren før jeg ble frisk fra forkjølelsen.
Det var veldig traumatisk for mine foreldre fikk ikke lov til å være der, slik jeg og min mann er sammen med sønnen vår på sykehuset.
Jeg var 7 år og alene.
Foreldrene fikk låne en leilighet i Oslo så de kom å besøkte meg, men det ble ikke det samme. Jeg husker jeg var redd, og det sitter nok i meg for minnene blir veldig sterke her jeg sitter nå på sykehuset sammen med sønnen min.
Jeg er så glad for at vi foreldre får være her sammen med han. Han slipper å våkne alene, ligge på rommet alene, vi er der hele tiden.
Han føler seg trygg, og det er godt for oss foreldre også.
Jeg har med mitt beroligende hjelpemiddel, håndarbeidet mitt, og det går unna her jeg sitter å strikker og tenker tilbake, jeg er veldig glad for at det ikke er slik i dag som det var da jeg var barn.
Nå et det et sjal jeg har på pinnene, det tror jeg blir ferdig de dagene vi skal være her på sykehuset.
Jeg sendte en pakke 19 april 2017, og den er fremdeles underveis, altså ikke kommet frem til mottaker.
Jeg skal legge meg flat å innrømme at jeg gjorde en feil da jeg glemte å skrive på postnr på pakken, men det ble kjapt oppdaget og forsøkt rettet på.
Det posten gjorde var å ta postboksnr til postnr, og da ble alt selvfølgelig feil.
Pakken skulle til Oslo, men ble sendt til Kristiansand istedet.
Da det ble oppdaget at pakken var i Kristiansand tok jeg kontakt med posten, og traff en litt kjølig dame i den andre enden.
Hun forklarte meg at alt var min feil, jeg la meg flat for det, men nå prøvde jeg å rette opp i feilen jeg hadde gjort da.
Damen sa at jeg måtte dra på posthuset og legge inn stoppekrav på pakken, og hvis jeg betalte 170 kr så ble det kjapt ordnet opp i, det var den eneste løsningen på problemet.
Ok. jeg syklet som en gal til posthuset. nærmere bestemt post i butikk, stressa meg inn og tenk det var ikke kø, snakk om flaks, nå var det endelig mulighet til å få ordnet opp i dette rotet.
Bilde lånt fra google
Dame som jobbet i butikken den dagen hadde aldri hørt om stoppekrav, ikke skjønte hun hvordan jeg skulle betale for det heller. Jeg sukket oppgitt, og forklarte en gang til hva den kjølige damen hadde forklart meg, men det hjalp ikke.
Postdamen måtte ha hjelp til dette, så enda en dame ble tilkalt, men skjønte like lite.
Da kom de på at de skulle ringe til hjelpesenteret sitt.
Der hadde de hørt om stoppekrav, men det var ikke noe vits i det for nå var pakke på vei til Oslo igjen, så da kom ting til å løse seg mente de.
Ok, sa jeg litt tvilende, og håpet at det stemte.
Men saken slutter ikke der, pakken kom til Oslo den, og ble igjen sendt tilbake til Kristiansand.
Jeg ringte posten igjen.og traff på en litt hyggeligere dame, som prøvde å forstå hva jeg forklarte.
Jeg sa med en gang at jeg vet at dette er min feil, men jeg prøver virkelig å rette opp feilen jeg har gjort.
Damen sa at hun skulle ringe til Kristiansand og få de til å skrive på rett postnr.
Jippi endelig hjelp å få 🙂
Pakken ble igjen sendt til Oslo, og igjen sendt tilbake til Kristiansand.
Jeg ringte posten en gang til, og denne gangen traff jeg en mann.
Igjen la jeg meg helt flat og forklarte problemet, men nå begynte jeg egentlig å bli litt irritert også, HVOR vanskelig kunne det være å få rettet opp i en feil???
Mannen på posten forklarte meg at pakken min skulle sendes med toget til Oslo snarest, og den ligger sammen med mange andre pakker som også er forsinket.
Fant ingen trøst i det jeg, men hva mer kunne jeg gjøre, jeg hadde også litt problemer med å stole på at det skulle ordne seg, for alt har vært så vanskelig hittil.
Han sa også pga av ombygging her og der, nye rutiner, kanskje det manglet noen rutiner også, så ble ikke pakken min fanget opp.
Det som er ekstra frustrerende er når pakken endelig ble fanget opp så kommer den ingen vei.
Mannen på posten skulle følge med pakken han, og ringe meg når det skjedde når det noe, dette var torsdag 27 april 2017.
Han ringte ikke, og pakken ligger fremdeles i Kristiansand, JA, jeg vet det har vært helg og helligdag nå, men ærlig talt, sånn skal de ikke være.
Pakken har vært i Kristiansand siden 26 april, og for meg er det ikke noe trøst at den ligger sammen med mange andre pakker som er forsinket.
Det er alt for vanskelig å få rettet opp i en feil man har vært så uheldig og gjort.
Nå er jeg veldig spent på morgendagen, om pakken blir sendt videre til Oslo.
Det håper jeg så inderlig, for selv om pakken er sendt med sporing, og dette har tatt tid, så er jeg redd for at pakken skal bli bort til slutt.
Trist at det er så vanskelig å få rettet opp en feil man har gjort, følte at jeg møtte veggen mange ganger.
Som lærdom for meg så skal jeg virkelig dobbelsjekke at jeg har skrevet på all adresse helt riktig.
Når jeg ser garn med vakre farger, klarer jeg bare ikke å motstå det.
Jeg kjøper, og håper at kreativiteten jobber godt slik at det blir noe av det garnet jeg kjøpte på impuls.
Har nettopp ryddet i garnet mitt, og fikk en hel svartsekk med garn som jeg tenker å gi bort.
Det er ikke noe galt med garnet i sekken, det er bare det at jeg er ferdig med det 🙂
Garnet jeg ønsket å ta vare på ble lagt i skuffer på hobbyrommet mitt,
der ligger det sannelig et heklet teppe som jeg ikke er ferdig med også.
Pyntebånd og blonder kjøper jeg masse av. Liker å ha litt i velge i 🙂
Fremdeles er det masse garn igjen som jeg tenker å strikke noe av, for noe av garnet har jeg en liten plan, og noe klarer jeg simpelthen ikke å skille meg fra, kan jo få bruk for det en gang i fremtiden, til og med kanskje i morgen 🙂
Akkurat nå er det finull fra Rauma jeg strikker med.
Det skal bli en kofte i duse behagelige farger.
Mangler bare å strikke bærestykket, så er den ferdig.
Jeg strikker hver dag, jobber hardt for å oppnå designerdrømmen 🙂 MEN jeg koser meg med det.
Og garnlageret, ja det lever sitt eget liv, det fylles stadig på 🙂
HER finner du oppskrifter, kofter til store og små.
