Selv om jeg har tegnet og regnet mønsteret ut selv, teststrikket det, så klarer jeg å strikke feil.
Så irriterende å rekke opp når man er nesten ferdig med et plagg, men glad jeg oppdaget feilen før jeg ble helt ferdig.
Når jeg rekker opp mønsterstrikk så er jeg veldig forsiktig, drar man bare ut strikkepinnen som står i, og begynner å rekke opp lager man seg kanskje bare mer arbeid.
Her vises det godt hvor mye feil jeg har strikket, og hvor jeg har plukket opp masker.
Jeg bruker en ny strikkepinne og plukker opp masker under den omgangen jeg vil rekke opp til.
‘Det går faktisk mye kjappere, og det beste av alt, mister ingen masker.
Gleder meg til jeg er ferdig med genseren, er veldig, veldig fornøyd med mønsteret, fargene og garnet.
Jeg har ikke bestemt meg enda for når jeg publiserer mønsteret, har mange strikkeplaner framover, så vi får se 🙂
MEN, garnet det finner du i min nettbutikk
Garnet er:
Knit me sin fineste ullkvalitet i 100% Peruvian Highland Eco Ull.
Plaggene som strikkes i dette garnet blir myke, får en flott struktur og klør ikke.
Produktet er ikke utsatt for kjemisk superwash-behandling.
Plagg av dette garnet blir utrolig lett og mykt, anbefales virkelig, og jeg glemmer neste å si at det er veldig drygt.
Vi dro på kafe, Monika og jeg, en liten koselig kafe, perfekt for en photoshoot. Kjempekoselig lokale som gir god stemning, da blir det lekre bilder også.
Monika er min faste modell, hun er en sånn person som trenger bare å smile så blir bildene fine.
Dråpekofta er strikket av alpakka garn fra Sandnes garn, et herlig og mykt garn.
Jeg strikket lue og sokker i samme slengen også jeg.
Garnet egner seg ikke som sokkegarn selv om det varmer, så disse sokkene passer best til å brukes når man sitter rolig, men som sagt de varmer godt og er utrolig myke og gode.
Sitter her på sykehuset sammen med mannen min, og minste sønnen min på 13 år som har operert foten sin.
Sønnen min sover, han er ferdig med operasjonen, og alt gikk bra.
Vi skal være her på sykehuset nesten en uke,og det får meg til å tenke på da jeg var 7 år og lå på sykehuset i Oslo. Jeg husker alt som om det var i går.
Jeg hadde alvorlig hjertefeil og skulle operers, uheldigvis så ble jeg forkjølet, og de måtte vente med operasjonen, men jeg fikk ikke reise hjem, måtte være på sykehuset. Det tok sannelig hele sommeren før jeg ble frisk fra forkjølelsen.
Det var veldig traumatisk for mine foreldre fikk ikke lov til å være der, slik jeg og min mann er sammen med sønnen vår på sykehuset.
Jeg var 7 år og alene.
Foreldrene fikk låne en leilighet i Oslo så de kom å besøkte meg, men det ble ikke det samme. Jeg husker jeg var redd, og det sitter nok i meg for minnene blir veldig sterke her jeg sitter nå på sykehuset sammen med sønnen min.
Jeg er så glad for at vi foreldre får være her sammen med han. Han slipper å våkne alene, ligge på rommet alene, vi er der hele tiden.
Han føler seg trygg, og det er godt for oss foreldre også.
Jeg har med mitt beroligende hjelpemiddel, håndarbeidet mitt, og det går unna her jeg sitter å strikker og tenker tilbake, jeg er veldig glad for at det ikke er slik i dag som det var da jeg var barn.
Nå et det et sjal jeg har på pinnene, det tror jeg blir ferdig de dagene vi skal være her på sykehuset.
På den blå og hvite sokken har jeg strikket mønster ut tåen, mens på denne rosa og hvite har jeg kun strikket hvit tå, gøy å gjøre litt forskjellig også:)
